(Her er et av de første bildene vi tok av Leon)Da Leon ble født fikk jeg bare holde ham en kort kort stund før pleierne tok ham med seg ned på nyfødtintensiven, han hadde litt problemer med å puste. Første turen jeg og Stein-Helge var der nede er egentlig et ganske vagt minne for meg. Jeg ble trillet i en rullestol, var enda ganske svimmel etter fødselen. Vi måtte vaske og sprite hendene våre grundig før vi fikk gå inn i rommet der Leon var. Der var ledninger og slanger over alt! Husker ikke lengre hva alt var. De målte blodsukkeret hans ofte og de ga han mat gjennom en sonde i nesen.
(Her ser dere sonden han fikk mat gjennom)De første dagene etter Leon ble født lå jeg oppe på barselavd, Leon var kun på nyfødtintensiven. Jeg måtte dele rom med ei som hadde fått sin unge til termin, hun fikk ha sin unge sammen med seg. Det var veldig sårt å se hvordan hun ble kjent med ungen sin på en måte som jeg ikke fikk med min lille sønn. I gangene gikk mødrene med sine nyfødte barn. Mens jeg, jeg var der alene. Det var en utrolig sår følelse.
De første dagene var det pleierne som stelte Leon, ga ham mat og valgte hvilke klær han skulle ha på seg. Amminga begynte vi ikke med samme dagen han kom til heller. Men jeg begynte å pumpe hver tredje time. Etter hvert som jeg fikk ut noen dråper, hadde jeg det i et lite medisinbeger og gikk ned med til Leon, så fikk han det sammen med MME. Før første uken var omme fikk han kun min melk, men jeg måtte enda pumpe den ut. Han klarte ikke ta maten til seg selv, han var så trøtt. Bare sov og sov hele tiden.
Etter noen dager på barselavd. ble jeg flyttet i en leilighet som nyfødtintensiven disponerer, den lå rett ved sykehuset. Da begynte vi også å komme litt inn i rutinene de hadde på avd. Jeg skulle da komme å stelle og amme Leon kl. 11.00, 14.00, 17.00 og kl. 20.00. Ellers ville de ha mest mulig ro på avd. Hver gang jeg skulle amme Leon måtte vi veie han før og etter måltidene. Han skulle ha 50 ml for hvert måltid. Husker hvor stolt jeg var første gang han klarte å få ut noe selv, 8 ml! Jeg var helt oppe i skyene, endelig begynte det å skje ting! Noen av oss mødrene som hadde premature barn heiet på hverandre for hver gang barna våre skulle ammes. Det var veldig godt å kunne ha den kontakten med de andre mødrene. De visste hva jeg gikk gjennom.
Etter enda noen dager, ja vi begynte vel å nærme oss den tredje uken der, begynte han å ta til seg litt mer. Nå var vi oppe i 64 ml, 50 ml og 30. Rundt der. Pleierne var så fornøyde at vi prøvde å kutte ut veiingen en dag, ammet kun, ingen MME. På denne tiden var jeg tilstede til alle måltidene. 08.00, 11.00, 14.00, 17.00, 23.00, 02.00 0g 05.00. Tidene kunne variere litt nå siden han fikk regulere selv når han skulle ha mat. Men det var ca. hver tredje time. På natten ringte de meg da han våknet og var sulten, da var det bare å hive på seg klærne og gå til sykehuset.
Da de så at han klarte å ta til seg nok næring selv ble jeg flyttet inn på mor og barn rommet på avd. Jeg fikk nå ha han mer sammen med meg. Jeg hadde han sammen med meg hele nettene, fikk endelig mulighet til å bli bedre kjent med sønnen min.
Vi fikk dra hjem på permisjon en helg, da vi kom tilbake til sykehuset igjen ble han veid og undersøkt av en lege. Vi ble da utskrevet! Vi fikk dra hjem! Det var rart. Etter flere uker med andre mennesker som hjalp til med sønnen min, så skulle vi nå hjem og klare oss på egen hånd.
Nå når jeg tenker tilbake er jeg sinnsykt takknemlig for at de ventet såpass lenge med å skrive Leon ut fra sykehuset. At de engasjerte seg slik for at vi skulle få til ammingen. Neste gang jeg skal til Bodø skal jeg dra innom der og hilse på. Må få sagt hvor utrolig takknemlig jeg er!
Legger også med et bilde av Leon og mammaen min på toget :)
